Gå til innholdet
Gasshistorie

Lys, varme og gass

Naturgass har eksistert lenger enn menneskeheten. For flere tusen år siden var naturgass noe mystisk og gass som lekket ut av jordskorpen kunne bli antent for eksempel ved lynnedslag og brenne i lange tider. Det mest kjente eksempelet på en slik situasjon skjedde ca 1000 år før Kristus på fjellet Parnassus i Hellas. Der fant en gjeter en flamme som brant i en sprekk i fjellet. Folk omkring mente dette måtte ha et gudommelig utspring og bygget et tempel over flammen. I tempelet var det en prestinne som ga spådommer hun hevdet var inspirert av flammen. I ettertid kjenner vi henne som Orakelet i Delphi.

 

Kommersiell utnyttelse av gass var først knyttet til belysning. Før 1800-tallet ble belysning basert på olivenolje, fiskeolje, hvalolje, sesamolje, nøtteolje, bivoks og tilsvarende substanser. Gassbelysning kunne brukes både inne og ute og førte til at fabrikker kunne opprettholde arbeidet også etter mørkets frambrudd. Dermed førte gassbelysning til en betydelig produktivitetsvekst og til en industriell revolusjon. Gass fikk også mer kuriøs anvendelse: Så tidlig som 1857 i Michigan, USA, bøyde man rør som man så gjennomhullet og førte gass igjennom. Så tente man på slik at rørene formet bokstaver i mørket. Dermed hadde man laget den første lysreklame.

 

Gass brukes nå mest til å lage kraft, til oppvarming og matlaging, til transport og til industrielle formål.

År 1800

Gatene i Europas storbyer lå i et truende mørke, bare opplyst av noen blafrende fettlamper her og der.

Bygassverk

Det hele startet med et bygassverk; et anlegg som produserte kull- og koksgass.

1812: Verdens første bygassverk ble etablert i London av tyskeren Alfred Winsor. Verket fikk navnet "The Chartered Gas Light and Coke Company of London".

1813-1850: I løpet av de neste årene ble det bygget 200 bygassverk i Storbritannia. I 1850 hadde de fleste byer og landsbyer på øyriket egne bygassverk.

Industrien bringes ut i verden

Britiske bygass-entreprenører bragte industrien til ulike deler av verden.
  • USA, Baltimore i 1817
  • Belgia, Brüssel i 1819
  • Nederland, Amsterdam i 1825
  • Tyskland, Hannover i 1825
  • Australia, Sydney i 1841
  • Sveits, Bern i 1843
  • Sverige, Gøteborg i 1846
  • Canada, Toronto i 1847
  • Brasil, Rio de Janeiro i 1850
  • Argentina, Buenos Aires i 1850
  • India, Calcutta i 1850
  • Danmark, Odense i 1853
  • Russland, Moskva i 1855
  • Indonesia, Singapore i 1864
  • Kina, Hong Kong i 1864
  • Japan, Yokohama i 1872
  • Samt flere byer i Spania, Italia, Polen og Malta i 1850

Industri til Norge

1848: Briten James Malam (1802-1850) bygget Norges første bygassverk i Christiania/Oslo i 1848. Verket markerer etableringen av Norges første organiserte energiindustri.

1848-1984: i løpet av 130 år ble det bygget 17 bygassverk i Norge. På det meste var 15 verk i drift i Norge samtidig, alle drevet på basis av importert kull. Gassverket i Bergen ble lagt ned så sent som i 1984, og ble de siste årene drevet på nafta.

Bygassverk i Norge:

  • Christiania/Oslo
  • Bergen
  • Trondjæm/Trondheim
  • Stavanger
  • Drammen
  • Kristiansand
  • Arendal
  • Skien
  • Moss
  • Fredrikstad/Halden
  • Ålesund
  • Kristiansund
  • Tromsø
  • Sandefjord
  • Tønsberg
  • Larvik

Industri til Stavanger

I 1866 fikk Oluf Andreas Løvold Pihl (1822-1895) konsesjon til å bygge bygassverket i Stavanger.

Pihl dro 14 år gammel til England og arbeidet ved en maskinfabrikk. Deretter utdannet han seg til ingeniør i Gøteborg.

Verket i Sandviken i Stavanger fikk en sentral rolle under industrialiseringen av byen, spesielt som forsyningskilde til de mange gassmotorene som ble installert i hermetikkfabrikkene i årene mellom 1900 og utpå 1920-tallet.

Bygassverkene i Norge gikk fra å produsere beskjedne 250.000 til 20 millioner kubikkmeter lavkalorigass i året. Stavanger Gassværk hadde i 1937 hele 8370 kunder.

Infrastruktur

Mains

I store deler av London ble det lagt såkalte "mains", stordiameter hovedrørledninger i jern som kullgassen ble distribuert gjennom.

Graving i gatene

I Oslo ble gassrørledninger lagt i grøfter og gravd ned igjen. Tegningen er fra Maridalsveien i 1847-1848.

Primærbehov

Energien fra bygassverkene dekket tre primærbehov:

Lys

I Londons gater ble sotete tran- og fettlamper byttet ut med gasslamper. Det forbedret lysforholdene ganger ti.

Varme

Kullpeiser og -ovner sotet, og håndteringen av kullet var skittent arbeid. I vinterkalde boliger i England ble det raskt populært å installere gasspeiser.

Koking

Etter at de første gasskomfyrene ble tatt i bruk i hotell- og restaurantbransjen i London i 1841, ble det i løpet av 1860-70 årene vanlig med gasskomfyrer i velstående, britiske husholdninger.

Ny teknologi utvikles

Auerlampen

Thorium-lampen, bedre kjent som auerlampen, økte lysstyrken i gasslampene. Auerlampen ble introdusert i markedet i 1880-årene. Det skapte en ny gassboom.

Myntautomaten

Verdens første myntautomat er en ektefødt oppfinnelse fra bygassens dager. Ved å putte mynter på automaten regulerte kundene sitt eget forbruk av gassenergi.

Gassmotoren

Ottomotoren, en fire-takts motor, la grunnlaget for utviklingen av de første kommersielle gassmotorene. Gassmotorene ble viktige i industrialiseringen av Europa og Norge i perioden mellom 1880 og 1920.

Langdistanserørledninger

De første langdistanserørledningene ble lagt for hånd.

Kullgass fra Ruhr

Europas første langdistanserørledninger ble lagt i Tyskland i mellomkrigsårene. Fra kull- og stålverkene i Ruhr ble overskuddsgass distribuert gjennom et landsdekkende ledningsnett på 180 km.

Høy produksjon

Allerede i 1926 distribuerte gasselskapene i Ruhr over 7 milliarder kubikkmeter kullgass lokalt. Lavkalorigassen genererte rundt 40 terrawattimer (TWh) gassenergi årlig. 

Naturgass på land

1939: Elf finner naturgass i St. Marcet, Haute-Garonne, Frankrike.

1948: NAM påviser naturgass i Coevarden, det første feltet på land i Nederland.

1931-1948: AGIP og ENI påviser flere gassfelt i Podalen i Italia. ENI-gründer Enrico Mattei (1902-1962) gjør gassen tilgjengelig for industribedriftene i nord.

Konsekvenser

1951: Elf finner Lacq i Pau. Feltet danner basis for fransk gassforsyning.

1950-årene: Nederland begynner å bygge ut regionale gassnett og bruker kanalene som trasèer for rørledingene.

1950-60 årene: Nord-Italia opplever en kraftig økonomisk vekst, basert på sikker energiforsyning fra egne naturgassressurser. Italiensk livsstil erobrer Europa.

Markedsandel 1960

Ved inngangen til 1960-tallet hadde naturgass en markedsandel på 1% i Vest-Europa.

Følger

1965: BP påviser det første gassfeltet på britisk sokkel, West Sole.

1965: Groningen-feltet leverer, innenlandsk gassforsyning dekker en tredjedel av energibehovet i Nederland.

1970: Sojusneftegaz (Gazprom) inngår historisk salgsavtale med det tyske gasselskapet Ruhrgas. Den første rørledningen mellom Sibir og Vest-Europa åpnes i 1973.

Endring i norgeshistorien

1963: Stortinget vedtar 14. juni en foreløpig lov om "utforskning og utnyttelse av naturforekomster på havbunnen og dens undergrunn".

1965: Ekspedisjonssjef Jens Evensen i UD tegner nytt kart av Nordsjøen.

1965: Industriminister Karl Trasti (A) deler ut 78 leteblokker på norsk sokkel i første konsesjonsrunde.

1967: Esso påviser olje og litt gass i Balder-feltet og erklærer det ikke-drivverdig. Balder blir senere bygget ut og har vært i drift siden 1999.

1969: Phillips påviser Ekofisk-feltet. Reservene estimeres til 4000 millioner fat råolje, 162 milliarder kubikkmeter gass og 15 millioner tonn NGL.

Gassdebut på utenlandsk grunn

1973: Ekofisk-avtalen, som sikrer avsetningen av opptil 700 000 tonn våtgass fra Ekofisk/Teeside, inngås mellom den norske stat og Phillipsgruppen.

20-årig salgsavtale om tørrgassen fra Ekofisk inngås mellom Phillipsgruppen og staten - og Ruhrgas (Tyskland), Gasunie (Nederland), Gaz de France (Frankrike) og Distrigas (Belgia).

1975: Norpipe oljerør til Teeside, UK, åpner. Våtgassen fra Ekofisk blir prosessert og fra 1977 skipet til Rafnes som petrokjemisk råstoff.

Norsk gass leveres Norsea Gas i Emden, Vest-Tyskland gjennom Norpipe, og etablerer Norges rolle som tørrgasseksportør.

Goering (Phillips), Gjerde (industriminister) og Johnsen (Statoil) jubler over Norpipe.

Norge blir gassnasjon

1981-1985: Utbyggingen av Statpipe-anleggene blir i praksis inkarnasjonen av det tverrpolitiske målet om å bringe "norsk gass i land i Norge".

1981: Stortinget vedtar ilandføring av Statfjordgassen til Kårstø i Tysvær. Utbyggingen av Statpipeanleggene kommer i gang i løpet av høsten.

1985: Første skipslast med våtgass skipes ut fra Statpipe-anlegget i oktober. En ny eksportnæring med høy verdiskapning er etablert.

Historisk gassbrenning på Kalstø på Karmøy i mars, første rikgass på land i Norge.

Statpipe, et sammenhengende transportsystem for rikgass fra sokkelen, våtgassfraksjonering på land og eksport, åpnes.

Trollet som endret alt

1979: Norske Shell påviser Troll-feltet i Nordsjøen. "Flathead" viser seg å være et av verdens største gassfelt til havs med reserver på 1300 milliarder kubikkmeter (BCM).

Norske Shell tester Trollfeltet ved hjelp av to flammebommer sommeren 1979.

1986: Norsk gass sikres langsiktig avsetning til sju europeiske land gjennom Troll-avtalene (TGSA). Avtalen omfatter salg av 450 BCM på 30 år.

1993: Troll-avtalene innfris i det Zeepipe til Belgia leverer tørrgass i Zeebrugge. Norsk gasseksport øker fra 2 BCM i 1992 til 48 BCM i 2000.

1996: Trollanleggene på Kollnes utenfor Bergen overleveres fra Shell til Statoil, og blir offisielt åpnet av Kong Harald.

1990-tallsspranget

1993-97: Zeepipe, transportsystem på 1300 km fra Sleipner/Kollsnes/Troll til Zeebrugge i Belgia, settes i drift trinnvis. Første fase høsten 1993.

1995: Europipe, tørrgassrør på 630 km fra Sleipner til Dornum i Tyskland, settes i drift. Transportkapasiteten i Europipe er 13-14 milliarder kubikkmeter årlig (BCM).

1998: Franpipe, tørrgassrør på 850 km fra Draupner-plattformene til Dunkerque i Frankrike settes i drift. Transportkapasiteten er 13 BCM.

1999: Europipe II, tørrgassrør på 640 km via Kårstø og Draupner til Dornum i Tyskland settes i drift. Kapasiteten er 15 BCM.

Gassprovins

Grepet som åpnet en ny gassprovins.

1981-85: De fire feltene Fenris, Midgard, Smørbukk og Smørbukk Sør, alle på Haltenbanken, påvises av Statoil og Saga Petroleum.

1994: Statoil og Saga blir enige om å utvikle de fire olje-, gass- og NGL-rike feltene på Halten. Åsgard blir valgt som navn på prosjektet.

Bildet viser Asbjørn Larsen (Saga) og Harald Nordvik (Statoil) som inngår samarbeidsavtale.

1996-2000: Åsgardprosjektet gjennomføres og knytter midt-norsk sokkel til Kårstø gjennom en 730 km ny rikgassrørledning.

1999: Europipe II, det tredje eksportrøret til Tyskland, settes i drift og knytter midt-norsk gassproduksjon til det europeiske markedet.

Våtgass

Den ukjente suksesshistorien.

1993: Produksjonen av våtgass fra "gassmeieriet" ved Statpipe-anleggene på Kårstø er på ca 1 mill. årstonn. Anlegget tredobler kapasiteten.

1993-94: Kondensatet fra Sleipner Øst og Vest gir et nytt løft for anleggene i Tysvær. Stabilisert gasskondensat skipes ut til verdensmarkedet.

2000: Åsgård prosessanlegg settes i drift, kapasiteten i våtgassanleggene på Kårstø dobles og flytende etan skipes ut.

Bildet viser prosjektleder Aasten Austrheim for Åsgård prosessanlegg, i mål på Kårstø.

LNG

Norges tredje gassindustri.

1982: Statoil og Hydro påviser Snøhvit, Albatross og Askeladden på Tromsøflaket. De første skissene av en LNG-industri i nord legges frem.

1997: Norges første småskala produksjonsanlegg for nedkjølt naturgass åpnes på Tjelbergodden. Kapasiteten er på 21 000 årstonn.

2001: LNG-direktør Egil Gjesteland (Statoil) leverer inn PUD for Snøhvit-utbyggingen.

2007: Det første lasteskipet med LNG fra Melkeøya skipes ut med kuletankeren Arctic Princess. Lasten har destinasjon Spania.

2012: Snøhvit-/Melkøya-anlegget leverer over tre millioner tonn LNG til 11 land over hele verden. Lisenseierne drøfter utvidelse.

Verdens lengste

1996: Ormen Lange-feltet påvises av Norsk Hydro. Feltets utvinnbare reserver anslås til 385 milliarder kubikkmeter gass, som rangerer det til Norges nest største etter Troll.

2002: Utbyggingen av Ormen Lange vedtas. Nyhamna velges som ilandføringssted. Verdens lengste sjørør, Langeled, planlegges.

2006-11: Gassled blir eier av og Gassco operatør for Langeled (2006) og mottaksanleggene i Easington England (2011).

2007: Langeled, fra Nyhamna til Easington i England, settes i drift. Sjørøret på 1166 km kan levere 20 % av gassbehovet til Storbritannia.

Bildet viser Langeled Nord og Sør som kobles sammen med Sleipner A-platformen våren 2007.

Gassmarkedet i EU 2010

LPG-markedet i Europa 2010

Global markedsandel